Litt om Sexindustrien i Thailand..

Dette er et lite utdrag av en oppgave jeg har skrevet.. Jeg legger den ut fordi den lærte meg så mye når jeg skrev den... og ganske interessant å se hvordan regjeringen i Thailand har håndert utviklingen av sexindustrien i landet...Den har helt sikkert mangler , jeg legger den ikke ut fordi den er så bra skrevet, men jeg syns den har et viktig tema....





Sexindustrien

Det er også en bakside av denne økonomiske veksten som jeg vil se nærmere på. Imens noen utenlandske firmaer fra for et eksempel Japan satset på oppbygging av fabrikker for TV-produksjon, så andre muligheten til å tjene store penger i sexindustrien. Senere kom også investeringer fra andre asiatiske tigrer til sexindustrien.(Bales, 1999). Lokal befolkning valgte og å gå inn i denne industrien. Med hjelp av investorer fra utlandet hadde man mulighet til å kjøpe opp lokaler/hoteller, og betale korrupte politiansatte og andre i forskjellige administrasjoner for beskyttelse. For noen Thailendere er det å bidra til økonomisk vekst nær sagt et moralsk argument for å kunne drive slike bordeller eller gjeldsslave instutisjoner. Human trafficking har dermed blitt et problem i Thailand.
Det antas nå å være mellom 500 000 til 1 000 000 prostituerte i Thailand.(Bales, 1999) Mange av disse har gått frivillig inn i arbeidsmarkedet, som f.eks. massøser og strippere med ekstrainntekter som prostituert. Prostitusjon er en av de mest lønnsomme yrkene å få tak i. Etter å ha sett eldre søsken eller andre jenter i landsbyene komme hjem med fine klær og lignende, velger flere jenter dette yrket frivillig. Ofte i søken om et bedre liv.
Det er et skille her jeg vil fremheve. Noen jenter velger dette yrket frivillig. De har gjerne egne leiligheter og styrer sin egen økonomi. De bestemmer selv når de vil jobbe, hvilke kunder de vil betjene og hvor mange i løpet av en dag, uke osv. Disse jentene jobber ofte som eskortepiker ved å reise med enslige menn rundt om i Thailand. De spiser på dyre restauranter og bor på flotte hotell. Eskortepiker er i mange tilfeller mer selskap enn prostituert og blir ofte vartet opp med gaver og lignende fra kundene sine.
Det finnes også en annen side av prostitusjon i Thailand. Mange jenter har blitt solgt og blir solgt av sine foreldre. Flere blir kidnappet fra fattige områder i Thailand eller blir ulovlig ført over grensen fra naboland som Burma og Laos. Disse havner i bordeller der de ikke har noen rettigheter. De får ikke bestemme selv hvem og hvor mange kunder de skal ha i løpet av en dag. De bor i samme rom som de betjener kundene, får ikke beholde pengene, og blir ofte slått og misbrukt. Jentene har heller ingen mulighet til å flykte. Disse jentene er gjerne veldig unge. Grovt sagt mellom 13 og 25 år, men kan også være yngre. Det er en stor forskjell på det å gå frivillig inn i yrket som sin egen sjef, enn å bli tvunget inn i prostitusjon.
Selv om Thailand har hatt en enorm økonomisk vekst er det fortsatt store forskjeller innad i landet. Lønningene på landsbygdene kan være nokså lave sammenlignet med de i byene. Med ønsket om å kunne mette etterspørselen etter blant annet forbruksvarer velger flere foreldre å selge sine døtre til bordelleiere, og dermed går jentene direkte inn i prostitusjon. I følge Bales ble det gjort en undersøkelse som viste at 2/3 av alle foreldre som hadde solgt døtrene sine hadde hatt råd til å beholde og brødfø barna. Likevel valgte foreldrene å selge jenta/ene for å kunne få råd til ny TV, dvd-spiller og lignende. Summen de kan få for en jente, kan tilsvare opp til flere månedslønninger for en familie. Noen familier selger barna sine for å kunne brødfø resten av familien.
Det er ikke bare turister som er ute etter kjøp av seksuelle tjenester. Etter hvert som landets befolkning har fått mer penger mellom hendene har også lokale mannfolk i stor grad blitt faste kjøpere. Flere gifte kvinner i Thailand tillater mennene sine å kjøpe sex av prostituerte. De mener at dette er bedre enn at mannen finner seg en elskerinne. Imotsetning til en prostituert blir elskerinner ansett som en konkurrent. Det har nærmest blitt normalt i blant foretningsfolk, mellom arbeidskollegaer og venner å spandere bli påspandert jenter. Det blir ansett som suksess å kunne kjøpe og selge kvinner og sex som varer. Som en manns uttalelse i Bales bok; ”Får jeg henne, så tar jeg henne”. Lokale menn trekker oftere til lukkede bordeller hvor tvangsprostitusjon skjer enn turister. Disse Te-husene(bordellene) tilbyr rimeligere priser for sex enn selvstendige prostituerte. De serverer også billigere alkohol enn vanlige barer og utesteder.(Bales, 1999). Slike bordeller finnes i større grad over hele Thailand, gjerne i byer og i industriområder.
Bordellene som kjøper jenter til eie har utviklet en ”bruk og kast” industri. Når jentene har blitt for gamle, for slitne eller har fått sykdommer blir de lett erstattet med nye. Ut ifra et bordell i Thailand gjorde Kevin Bale et regnestykke hvor jentene levde under vanlig standard(kummerlige) forhold, matutgifter osv. og ganget dette med 35 000 for å sette et antall på hvor mange jenter som lever under slike forhold. Resultatet av inntjenesten fra dette regnestykket ble på nærmere 13 milliarder kroner årlig. Dette er svært lønnsomme bedrifter. Smugling av unge jenter og jomfruer til andre land, som f.eks Japan, skjer stadig vekk gjennom bordelleiere. Jo yngre jentene ser ut jo høyere pris kan de ta for henne.
Disse jentene og guttene går som oftest en mørk framtid i møte. Psykiske problemer, rusavhengighet, og uhelbredelige seksuelle sykdommer er noen av belastningene de kan få. Dette er jenter som betjener mennesker seksuelt i håp om å kunne støtte familien sin økonomisk. Dersom de blir tatt i et politiraid eller lignende rømmer de tilbake til bordellene så fort de har muligheten. Jentene er ofte totalt strippet for selvrespekt og verdi og ser ikke lenger på seg selv som et fritt individ, men på det bordelleieren har formet de til.
En annen stor fare i denne industrien er spredningen av overførbare kjønnsykdommer. Ved å ha opp til 20 kunder hver dag sliter dette på kjønnsorganet til jenter. Ved da uten bruk av kondom fører til at de enda lettere kan bli smittet av sykdommer som HIV. De tvangsprostituerte som får HIV/AIDS blir som oftest kastet på gaten, latt for å dø av sine bestyrere,. Svært få kommer tilbake til familiene sine, eller får hjelp annet sted. Disse må ofte selge kroppen sin videre under enda verre forhold for å kunne skaffe seg bolig og medisiner. Politiet i gjerne mindre distrikter er som ofte korrupte og lite behjelpelige overfor tvangsprostituerte.
For å skjerme turistindustrien og uten å legge restriksjoner på sexindustrien erklærte Thailands statsministeren i 1989 at HIV/AIDS ikke var et problem. Beregninger gjort av helsearbeidere bl.a. i bistandsorganisasjoner anså da nærmere 4,3 millioner mennesker ville være Hiv-smittede i 2001. (Bales, 1999).

Det er ikke lett å definere konkret hvor regjeringen står i forhold til denne industrien. På 1960-tallet gikk den sittende innenriksministeren ut offentlig og oppmuntret til ekspansjon av sexindustrien for å fremme turisme. ( Bales, 1999). Ikke lenge etter ble prostitusjon ulovliggjort. Kort tid etter ble det utstedt en lov som legitimerte ”underholdning”. Det ble forklart i loven at kvinner i underholdningsbransjen skulle sørge for spesielle tjenester, det ble hentydet videre til sex. Thailand hadde i samme periode, som tidligere nevnt, base for amerikanske soldater i landet. Og i perioden fra 1960-70 tjente ”service”-byråene stort som følge av de nærmere 40 000 soldatene. Da denne basen ble nedlagt etter Vietnam krigen valgte myndighetene fortsatt å se på sex og turisme som gode muligheter for økonomisk vekst.
I 1980 oppmuntret visestatsministeren landets provinsledere med å si; ” I løpet av de neste to årene trenger vi penger. Derfor ber jeg alle guvernører å tenke over det naturlige landskapet i provinsene, samt former for underholdning som noen av dere nok kan se på med forakt og skam, men vi må tenke på arbeidsplasser som skal opprettholdes.”(Bales, 1999).
Man kan se det slik at turistindustrien og da også indirekte sexindustri ble stillferdig støttet av regjeringen. 1980-tallet var starten på en eksplosjon innenfor turismen. Fra 1980 til 1997 gikk antall internasjonale turister fra to millioner til sju millioner. Ca 5 millioner av disse var ansett som enslige menn.( Bales, 1999). Jeg vil også nevne den globale personlige økonomien som ble sterkere på 1980-90-tallet. Folk fra rikere verdensdeler hadde bedre økonomi og større muligheter til å reise.
Også reiseselskaper henviste direkte til sexturisten ved å reklamere for Thailand slik; ”mange jenter i sexverdenen kommer fra det fattige nordøstre distriktet i landet og fra slumstrøkene i Bangkok. Dette er blitt en skikk at en av de peneste døtrene går inn i bransjen for å tjene penger til den fattige familien… Du har følelsen av at det å få en jente her, er like lett som å kjøpe en pakke sigaretter… Små slaver som gir sann, Thailandsk varme.( Kanita Kamba Travel, Nederland). (Bales, 1999).

Thailandske myndigheter har i senere tid slått hardere ned på bordeller og lignende. Kevin Bales skriver at myndighetene en gang iblant gir ordre om å raide bordeller nå og da, men dette er mest for syns skyld etter internasjonalt oppmerksomhet. Sexindustrien i Thailand er fortsatt et svært innfløkt tema. Med den enorme inntekten landet har gjort på turistindustrien og økonomisk vekst er det lite som tyder på at etterspørselen i sexindustrien vil bli mindre fra turister så vel som lokale menn. Men er dette kun myndighetene sin feil eller menneskene som driver denne industrien?
Det ser ut til at både myndighetene og pådriverene har et stort ansvar. Myndighetenes oppfordring til folket og turistnæringen slik jeg har nevnt tidligere i oppgaven bør staten ta et større ansvar. Det er mennesker som har tatt oppfordringene om underholdning innenfor turistnæringen, men også mennesker som tatt steget enda lengre ut.
Turistindustriens fortjeneste blir skjevt fordelt. Det er mange familier som har fått bedre økonomisk grunnlag gjennom turistenes ankomst. Dette som ved oppbyggelsen av barer, restauranter, fiskere, utleie av hytter og hus, i byggebransjen og andre serviceyrker. Det er bøndene innenlands som merker det minst. Når landet svømmer over i konsumvarer er ønsket om forbruksvarer osv stort også her. Etter hvert som landet har gått igjennom utvikling har skolegang og andre tilbud blitt bedre, og flere jenter får mulighetene til å ta utdanning, eller jobb innenfor industri og andre næringer. Tallene er fortsatt skremmende av de som havner innen for sexindustrien. Det er store sannsynligheter for at dette kommer til å vedvare om ikke myndighetene velger å ta tak i problemene. Fattige familier og barn på landsbygda er de største taperne i denne sexindustrien som er skapt stort sett av landets turiststrategier. Kvinner og barn har blitt en profittmulighet og de betaler prisen for andres økonomiske vekst i et demokratisk land. Når en halv million opp til 1 million kvinner stadig blir byttet ut etter fem til ti år er det enormt antall man kan som blir involvert etter hvert som ti til tretti år går. Dette gir ringvirkninger til samfunnet, blant annet er den lokale mannens eller turistens syn på Thailandske kvinner. Men som nevnt tidligere er det flere kvinner som frivillig velger å selge sex. Disse blir ikke nødvendigvis sett ned på i den Thailandske kulturen. Flere jenter får også drømmene sine oppfylt ved å bli rike eller å gifte seg med utenlandske menn og flytte til utlandet.












Avslutning:
I denne oppgaven har jeg belyst både det positive, så vel som negative, ved turistindustrien i Thailand. Fordelene er alle menneskene som får utbytte av turismen og jentene som selv velger å gå inn i prostitusjon, eksortepiker osv. Dette er et frivillig valg de tar for å bedre sin egen hverdag.
Ulempen er den massive forurensing Thailand har fått gjennom turismen og menneskene som må selge barna sine, eller som velger å selge barna sine for å få et bedre liv og bedre tilgang til konsumvarer. Regjeringen i Thailand har gjort svært lite for å beskytte fattige familier og barn som havner i denne situasjonen. Regjeringen støtter heller oppunder sexindustrien enn å forsøke å dempe den. De har selvfølgelig gjort gode beslutninger i forhold til å få landet ut på den globale markedsøkonomien, og skaffet tusenvis av mennesker arbeidsplasser.
Dette har vært en utfordrende og lærerik oppgave. Det har vært noe vrient å finne faglig informasjon på turistindustriens vekst. Drøftingsdelen har gitt meg et større bilde av sexindustrien, og vist at den ikke nødvendigvis bare er negativ. Den har vist at de fattige er de som blir latt igjen på sidelinjen og for å kunne nå opp med forbruksvarer med resterende befolkning i landet kan de velge å selge barna sine. Kvinner og barn er omsatt som varer mens regjeringen velger å ikke reagere.